Stryken - Hakklokalven

OOT driver et utmerket arbeid i Oslomarka, ildsjeler legger ned masse arbeid i å rydde og merke stier. 17. august 1997 tok jeg 10-toget til Stryken for å prøve en rute som helt nylig er blitt blåmerket; Mantjern - Haklovika og forbindelsen langs vestsiden av Trehørningen til Helgeren.

Disse to strekningene utgjør en fin gjennomgående forbindelse fra nordlige deler av Nordmarka til Maridalen og Lillomarka. Dessuten gir turen et interessant innblikk i hvordan stier forsvinner og - etter hvert som rutene blir brukt - hvordan de oppstår. Jeg anbefaler dem på det sterkeste, både fordi det var en flott tur, men også fordi et slikt arbeid fortjener sin belønning; at det virkelig blir stier av rutene, for det er det ikke i dag. Derfor må rutene gås med konsentrasjon, hold øye med blåmerkene til enhver tid. Jeg måtte snu og gå tilbake flere ganger for å finne forrige merke.

Fra Stryken stasjon går man over veien og ned over elva. Stien tar av før bommen til venstre og krysser snart den nye motorveien. og følger skiløypa et lite stykke oppover til ei myr og tar til høyre. Gjennom furuskogen her er det ikke mye til sti, men man følger blåmerkingen og faret fram til en sidevei som følges fram til hovedveien mellom Stryken og Sandungskalven vi tar til høyre ned til veikrysset, tar til venstre og følger blåmerkingen opp til venstre gjennom tett skog, som gir plass for åpen furuskog og utsikt mot Daltjuvmana. Via overaskende vill skog kommer vi fram til et stikryss ved ei koie. Her går sti til høyre ned til Nystera, men vi tar til venstre mot Mantjern.

Gjennom vilt terreng i en bratt bekkedal og gjennom fin gammelskog på noe som ser ut til å være en gammel kjerrevei (og er det ikke hustufter der til venstre?)

Fra veien ved Mantjern (Manntjern står det på kartet! Hvilken mann da mon - tjernet har sjølsagt navn etter Datjuvmana) stikker ruta opp lia gjennom halvgammel skog, iblant aner man at stien følger et gammelt far, men lange strekninger er det bare ett svakt spor i lyngen. Og det er heller ikke inntegnet noen sti på Major Hertzbergs kart fra 30-åra. Rutas høyeste punkt er Skinnskattberget (550 moh). Toppen er skogbevokst, men det er fine utsyn både sørøstover og vestover. Fra toppen er det noe tydeligere sti ned til ungskogen nede ved veien Vestre Hakkloa - Trehørningen derfra ned en frodig hogstflate full av bringebær. Og obs stien gjør en skarp høyresving nede på flata. Så kommer vi ned til en ny bru over den gamle dammen ved Hakklovika, her er det nødvendig med litt balansering på den gamle steindammen. Ikke bare liketil for slike som meg, som blir svimle av å gå opp på fortauet.

Så følger vi vannet fram til hengebrua. Her kommer vi inn på ruta mellom Østre og Vestre Hakkloa.