Så er det alså slutt. Det er OK, jeg har hatt fri lenge nok. Det er sjølsagt en del ting jeg tenkte jeg skulle gjøre som jeg ikke har gjort.
Sykkeltur til Valdres
Snekre vedkasse, kjøkkenbenk og tak over baksida av doen på Nystua
Vekke Jan Oddum med kaffe på senga
Hytte til hytte-tur i marka
Handletur i byen på blanke formiddagen
Og hva skal man synes om slikt? You can never go back. Det er ingen vits i å ergre seg. Jeg har kanskje lett for å se det fra den negative sida. Når jeg leser dagboka ser jeg jo at det har vært mye deilig. Og kanskje nyttig. Jeg vet ting om meg sjøl nå som jeg ikke visste like sikkert før.
Jeg har vært nesten 60 dager på Nystua jeg har blitt områdeleder i OOT og blitt kjent i et nytt område og begynt på en ny oppgave som er nyttig og givende. Jeg har hatt tid til å gjøre ikkeno. Jeg har oppdaget at jeg er en lathans. Når jeg har god tid gidder jeg ikke å trene eller gå ut. Derimot er jeg ganske misfornøyd med at jeg gjør det.
Jeg har brukket et ribben for første gang, mitt første benbrudd noensinne.
I dag har jeg bare vært forkjølet og bakfull. Jeg har vært ute og handlet og tatt ut min siste tusenlapp. Så laget jeg gratinerte poteter med løk, gulrøtter, fløte og ost. Jeg spiste et par pølser til, Astrid tok den bar. Egentlig hadde jeg tenkt meg en tur til Gaupekollen, men det må føyes til lista. Jeg sov på sofaen, så MASH og nå skriver jeg min siste dagboksanførsel mens Glamour blafrer over skjermen.
Jeg har tett nese, vondt i hofta og knærne og er sliten. Og i morra skal jeg på jobben.
Med dette legges pennen ned.
The rest is silence
Hamlet,
akt 5, scene 2